Det ble ganske enkelt for mye da jeg en kveld skulle prøve å spise middag omringet av tre sultne hunder og en katt. De satt på rekke og rad og stirret på meg med glupske øyne. Med svetten silende nedover tinningen, fluene svirrende over bordet og unger hengende over meg prøvde jeg fortvilet å tvinge ned tortillaen. En av macho-mennene prøvde å føre en samtale med meg, mens kameratene stod i bakgrunnen. Jeg fikk ikke sagt så mye, så han forsvant fort. En maur krøp over matfatet og samtidig sa en forbipasserende "Buen Provecho"- "God Appetitt". Det ble plutselig for mye på en gang og all sympatien med de radmagre hundene forsvant, og jeg sparket etter dem. Fra denne dagen gikk det bedre. Da jeg fortalte Roy (koordinatoren) at jeg hadde sparket en syk liten hund, sa han: Ja, da har du tilpasset deg bra!
Jeg klarte til og med å se det komiske i det da iguanen klarte å rømme med føttene og munnen bundet og en spiker i hodet. Min "far" hadde kjøpt den og kom hjem med den, dinglende i et tau. Han ville skjære opp magen på den for å ta ut eggene, men jeg foreslo at han kunne drepe den først. Han fant så fram en spiker og en hammer og i temmelig beruset tilstand banket han spikeren, forsiktig, ned i hodet på den. Iguanen lå der urørlig i over en halv time, men plutselig sprang den bort og vi fant den ikke igjen. Det var ikke morsomt da Bitte dagen etter fortalte at hun hadde spist iguan til middag.
Det forbauser meg hvor fort vi tilpasser oss forhold som er så forskjellige fra de vi er vant til hjemmefra. Jeg kom hit med idealistiske tanker om å endre noe, men fant fort ut at det er mye enklere å tilpasse seg verden slik den er.
-Helene-